Norsk Beredskapsforum

Forberedelses og overlevelses-forum
Dato/klokkeslett: 16 Des 2018, 13:16

Tidssone UTC + 1 time




Opprett et nytt emne Svar på emnet  [ 15 innlegg ] 
Forfatter Melding
InnleggSkrevet: 19 Jun 2017, 23:14 
Avlogget

Registrert: 23 Jul 2012, 19:05
Innlegg: 1863
Når en av dine foreldre faller bort, eller trenger omsorg? hvordan ordnes det med evt søsken, avstand osv.

Vi Norske preppere liker jo å si at vi skal forberede oss på det mest sannsynlige, og det er altså pokker så sannsylig at det kommer et generasonskifte. Har nå både sett og opplevd dette, også hvordan det slår harde kiler i det man trodde var famile (arv, og et ufullendt testamente...) og frustrasjoner over hvem som opplever at en sitter med svarteper og omsorgsansvar mens de andre slipper unna.

Jeg tror det er lurt å tenke tanker om dette før det er for sent.


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 21 Jun 2017, 11:04 
Avlogget
Brukerens avatar

Registrert: 25 Nov 2012, 15:32
Innlegg: 272
Vondt å høre at du har kommet i den situasjonen Flibert, sender mange varme tanker din vei!

Har stått på sidelinjen og sett mine foreldre gå gjennom den samme prosessen de siste årene og det har gjort at det har blitt et mye diskutert tema hos oss, selv om det ikke er hyggelig å tenke på.


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 21 Jun 2017, 13:46 
Avlogget

Registrert: 23 Jul 2012, 19:05
Innlegg: 1863
Det er liksom mye greiere å argumentere hvorfor det er lurt med 200liter vann og 50 hermetikkbokser mat samt ekstra ammo og jaktvåpen... En å ta runden rundt hva gjør vi når det skjer det som faktisk vil skje. Og her er et tips. Sørg for at det er Teatameneter i orden!


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 21 Jun 2017, 23:01 
Avlogget

Registrert: 14 Jul 2013, 17:39
Innlegg: 540
Bosted: Møre & Romsdal
Mine foreldre har allerede skrevet ned noen punkt vedrørende
dette bare sånn i tilfelle.

Skulle vel gjort det selv også mtp egne barn.

_________________
If you stand for nothing,
you'l fall for anything.


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 21 Jun 2017, 23:06 
Avlogget

Registrert: 23 Jul 2012, 19:05
Innlegg: 1863
jepp. Men dødsfall er en ting, men hva med alvorliog sykdom?


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 22 Jun 2017, 11:47 
Avlogget
Brukerens avatar

Registrert: 08 Mar 2012, 22:21
Innlegg: 1548
Et skikkelig testamente er alltid lurt. Men det er ikke nødvendigvis noen garanti mot disse harde kilene du nevner. Det er kanskje slik at den personen som ikke klarer å gjennomføre et skikkelig arveoppgjør, også er den som har en tendens til å føle seg urettferdig behandlet etc i mange andre situasjoner også. Skjønt det gjør det lettere å avslutte diskusjoner, "mor/far ønsket det sånn!" Surmulingen fortsetter ganske sikkert for mange....

Det med avstander er ille, både for den som bor nært og den som bor fjernt. Og dette med omsorgsansvar som hjelp i det daglige, handling, rengjøring, legebesøk, sykehus og så videre, kan sikkert være et problem for mange. Fysisk avstand gjør det lettere å distansere seg fra elendigheten og vanskeligere å ta den inn over seg. For noen... Men det er definitivt mye de som bor langt unna KAN bidra med. Støtte til den som bor nært, ta telefoner, sørge for betalt hjelp der det offentlige hjelpeapparatet ikke har tilbud, noen ekstra langhelger på besøk for eksempel.

Og så er det jo ingen tvil om at den som bor nært ser og føler forfallet/sykdommens konsekvenser nærmere og sterkere. Det gjør nok mye med den sorgprosessen vedkommende opplever i forhold til de lenger unna. Dette tror jeg kan føles verre enn den ekstra arbeidsbelastningen som faller på dem. Når man ikke kan være der selv er det mye støtte man kan gi gjennom telefon (og for noen andre sosiale media, skjønt ingen slår telefon i denne sammenhengen etter min mening).

Men hva så med dem som melder seg ut?


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 26 Jun 2017, 14:57 
Avlogget
Brukerens avatar

Registrert: 25 Apr 2012, 20:50
Innlegg: 2075
Bosted: Osloområdet
jeg har en nærstående som er på institusjon allerede. det vanskeligste er andres forventninger til ens innsats, snarere enn at en nærståede er på institusjon. sånt kan lett bryte ens relasjoner til familien i biter.

_________________
"Branch: Forever? No. Yeah, I really only have enough supplies down here to last me 10 years,
11 if I'm willing to store and drink my own sweat...Which I am!
You all said I was crazy, huh? Well, who's crazy now? Me, crazy prepared!"


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 26 Jun 2017, 20:06 
Avlogget

Registrert: 28 Aug 2013, 12:25
Innlegg: 581
Bosted: Sørlandet
Jeg bor 2km fra mine foreldre og kan raskt komme til unnsetning om det er noe. Min far klarer ikke løfte så mye, så jeg er raskt på pletten om det er noe.

Det vi må tenke med de som er eldre er at de ikke vil være til bry til tross for at de både trenger hjelp og nærhet/omsorg/kontakt med oss som har en hektisk hverdag.

Sett av tid til en prat, et kortspill osv for plutselig er det for sent!

_________________
War don't decide who's right. Only who's left.


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 28 Jun 2017, 07:47 
Avlogget

Registrert: 23 Jul 2012, 19:05
Innlegg: 1863
Draugjeger er inne på noe av det jeg også har observert hos andre, og ser tendenser hos hos mine nære. Kanksje en rett ogh slett burde ta den vanskelige praten om ansvar, fordeling, rimelighet, muligheter osv før man har gått og latt frustrasjonen ekslaere over tid? Slikt kan og vil knuse familer.


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 28 Jun 2017, 11:26 
Avlogget

Registrert: 28 Aug 2013, 12:25
Innlegg: 581
Bosted: Sørlandet
Hos oss er det nok heller slik at de eldre ikke ønsker å be om hjelp selv om de kanskje trenger det iblant.
Jeg og min bror er ganske rettferdighetsorienterte så det blir ikke noe problem i forhold til å hjelpe til.

_________________
War don't decide who's right. Only who's left.


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 28 Jun 2017, 16:38 
Avlogget

Registrert: 23 Jul 2012, 19:05
Innlegg: 1863
Jeg tror det siste innlegget her understreker poenget mitt. Jeg snakker ikke om å handle søndagsmiddag eller slå,plena for mutter. Jeg snakker om plutselig og uventet død og sykdom. Kols, demens, rullestolavhengighet, alzheimers, kreft, å slik faenskap. Altså når noe må ta seg av dem.


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 28 Jun 2017, 19:39 
Avlogget

Registrert: 01 Des 2013, 22:03
Innlegg: 403
Bosted: Trondheim
Tja. Arbeidsmiljøloven sier i hvert fall at du har rett til ulønnet permisjon dersom det er nødvendig, så du får ikke sparken med en gang:
Stortinget skrev:
Arbeidstaker som pleier nærstående i hjemmet i livets sluttfase har rett til permisjon i 60 dager for pleie av den enkelte nærstående.
Arbeidstaker har rett til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner. (...)Departementet kan gi forskrift...

Pengestøtte i slike situasjoner er det heller magert med, såvidt jeg forstår. Det kan hende kommunen kan bidra, men NAV har ingen faste statlige regler etter det jeg kan finne. Det nærmeste de kommer er at du kan søke om pensjonsopptjening, men det er vel mest aktuelt i situasjoner med pleietrengende barn over lang tid.

Altså - økonomisk buffer gir deg muligheten, det har vi skrevet mye om. Etter det gjelder det bare å være et godt nok menneske til å faktisk prioritere innsatsen og tiden. Om det er en langvarig sykdom finnes det både pasient- og pårørendeforeninger der det er hjelp, tips og jurister å hente for å få offentlig hjelp.

_________________
Du trenger ikke mer enn to tomme hender, en skarp kniv, og en låve full av stæsj!


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 28 Jun 2017, 21:57 
Avlogget
Brukerens avatar

Registrert: 08 Mar 2012, 22:21
Innlegg: 1548
Kan jeg få foreslå et tenkt scenario som følger:

Eldre mor med begynnende demens. Enke. Dårlig til bens, vond hofte, rygg og knær. Balanseproblemer. Har fått rullator, men glemmer ofte å bruke den. Avhengig av smertestillende og hjertemedisiner, men husker ikke alltid å ta dem. Glemmer også å lage seg mat selv om hun rent fysisk er i stand til å lage i stand. Har tørrkokt poteter et par ganger. Også problemer med å holde på vannet og rekker ofte ikke på do i tide. Hygienen svikter.

Pårørende: Et av barna bor like i nærheten og er i full jobb og har hendene fulle allerede. De andre bor mange timer unna. De nærmeste er de som ser best hva som er i ferd med å skje med mor. De har fått hjelp til utredning av lege og fått inn hjemmesykepleie og noe hjelpemidler. Rullator, toalettforhøyer og komfyrvakt. Men mor klarer som regel å skjule hvor dårlig hun egentlig fungerer for disse proffene - tror barna i alle fall. Hun får litt hjelp, men alt for lite og takker ofte nei til hjelp fra det offentlige. De ser kanskje ikke alt hun har behov for hjelp til for å kunne leve et verdig liv. Legebesøket resulterte ikke bare i diagnosen begynnende demens, men også en kreftdiagnose. Utsiktene er ikke gode.

Alle pårørende er bekymret for henne og synes ikke den hjelpen hun får er tilstrekkelig - på langt nær. Den som bor nærmest gjør så godt den kan, men makter ikke over alt vedkommende gjerne skulle gjort. Og de som bor langt unna er bekymret og har forventninger/stiller krav til den som bor nært til å nærmest slippe alt og flytte inn hos mor. Slik føles det i alle fall for den som bor nær. Og vedkommende føler seg maktesløs i situasjonen. Ingen ting monner liksom uansett hvor mye praktisk hjelp som gis og hvor mange besøk mor får. Behovet synes umettelig. Dettefører til stadig dårligere stemning mellom den som bor nær og de som bor fjernt.

-----
Kan det være nyttig å ta utgangspunkt i noe a la dette?


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 29 Jun 2017, 06:11 
Avlogget

Registrert: 23 Jul 2012, 19:05
Innlegg: 1863
Det var midt i ja. Og en skremmende god syntese av de erfaringene jeg har og de observasjoner jeg har gjort.


Topp
 Profil  
 
InnleggSkrevet: 14 Jul 2018, 10:24 
Avlogget

Registrert: 08 Jul 2018, 23:58
Innlegg: 26
Bosted: Rognan, Saltdal, Nordland.
Det er en veldig vanskelig situasjon som du beskriver.
Jeg har en plan i forhold til en shtf situasjon som jeg også har diskutert med mine foreldre og søsken. Jeg blir å flytte inn til dem å ta vare på dem. Jeg overtar da også alt, hus innbo og lager. Da mine søsken har egne hus å bor noe lengre unna (har 30m for å rømme hjem). Mine søsken og noen av mine venner som også trenger noe hjelp er også hjertelig velkommen.
Det kan bli trangt men bedre det enn at de skal dø av sult og tørst.
Dette anbefaler jeg at andre også snakker med sine nære om. Har dere noen venner dere vil ta vare på snakk med dem også.
Lykke til.


Topp
 Profil  
 
Vis innlegg fra forrige:  Sorter etter  
Opprett et nytt emne Svar på emnet  [ 15 innlegg ] 

Tidssone UTC + 1 time


Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Halling og 0 gjester


Du kan ikke opprette nye emner i dette forumet
Du kan ikke skrive innlegg i dette forumet
Du kan ikke redigere dine egne innlegg i dette forumet
Du kan ikke slette dine egne innlegg i dette forumet
Du kan ikke laste opp vedlegg til dette forumet

Søk etter:
Gå til forum:  
POWERED_BY
phpBB.no - Norsk phpBB-support