Hva kan føre til «uforståelig» svikt i industriproduksjonen? Det kan for eksempel være noe slikt som dette:
Intet tre kan vokse inn i himmelen blir det sagt. Men hvorfor ikke? Kort fortalt er det noen faktorer som setter en grense for hvor høyt et tre kan bli.
Sitat:
Treets gener og klima, jordsmonn, planter, dyreliv, insekter, mikrober m.m. i treets nærhet spiller inn. Men en av de mest avgjørende faktorene for de høyeste trærne er jordas tyngdekraft som gjør at plantene ikke klarer å dra vannet fra røttene høyere opp. En vanlig sugepumpe klarer ikke å dra vannet høyere enn 10 m, så plantene bruker andre mekanismer som osmose, hårrørskraft m.m. for å trekke vannet opp. Men i prinsippet må det være små søyler av vann fra røttene og opp til toppen av treet, og vannet i søylene blir til slutt for tungt å dra opp.
http://www.hedalen.no/OPPSLAG/2012/oktober/9/index.htm Når treet er ungt er det langt fra disse grensene sine, det vokser fort og effektivt. Men etter hvert som det nærmer seg sine fysiske grenser går det tyngre. Og til slutt er det stopp.
Slike fysiske grenser finnes også i vårt moderne industrisamfunn. Men vi merker dem ikke så godt. Og vi kjenner dem ikke igjen som det de er, grenser som vil få betydning for framtiden for samfunnet vårt. Og på samme måte som treet bruker smarte metoder for likevel å klare å presse opp vann stadig høyere, bruker vi teknologi for å presse grensene stadig lengre. Men som for trærne, finnes det en grenser hvor selv ikke den smarteste teknologi kan hjelpe oss videre fordi andre faktorer kommer inn i bildet. Og dess lenger vi har strukket, bendet og bøyd på disse fysiske grensene, dess hardere blir fallet når noe til slutt brister.
Gruvedrift og utvinning av metaller kan brukes som eksempel. Naturligvis er det de rikeste forekomstene, dvs der hvor det er størst prosentdel metall i malmen og der hvor den er lettes tilgjengelig, som blir utvunnet først. Siden det er prinsippet jeg vil ha fram, bruker jeg ikke noe spesielt mineral eller metall som konkret eksempel. Dette er et generelt forhold. La dere heller ikke forblinde av påstander om at «reservene» av ditt eller datt er enorme, eller endog har økt de senere årene. Ordtaket om at det er bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket er svært relevant i denne sammenhengen. På samme måte som for oljeproduksjon i et av innleggene over, er det ikke hvor mye som ligger i bakken som er viktig, men hvor mye man klarer å produsere. (Det er kraften i strålen, ikke hvor mye som er igjen i blæra som betyr noe.)
Og da blir følgende forhold et problem. Etter hvert som de beste forekomstene er tømt, må man flytte utvinningen til stadig nye områder med fattigere og/eller vanskeligere tilgjengelige malmreserver. Det betyr at man må ta ut flere tonn masse for å få ut samme mengde interessant metall/mineral som før. Dette krever økte innsatsfaktorer som arbeidskraft, maskiner, vann, kjemikalier, energi og så videre. Og miljøproblemene blir større. Ja, som nevnt over kan teknologi hjelpe på, men ikke i det uendelige – som for trærne. Og konsekvensen blir at hva det nå enn er som utvinnes, så blir det dyrere fordi innsatsfaktorene må økes. «Dyrere» betyr altså at det kreves en stadig større del av de ressursene samfunnet har tilgjengelig for å holde produksjonen oppe. I en verden med flere prosent vekst årlig, blir denne økte kostnaden dekket opp av veksten. Vi merker den ikke så lett. Men om veksten dabber av, stopper opp eller endog blir snudd til tilbakegang, vil vi måtte gi avkall på noe annet for å ha råd til fortsatt og kunne utvinne dette nødvendige stoffet.
Om det hadde vært hårvoks, kunne vi bare sluttet å bruke den. Men det er et utall av råstoffer som vi ikke kan klare oss uten eller som ikke kan erstattes av andre og billigere. Derfor må innsparingene tas på andre områder. Kanskje må vi utsette vedlikehold og investeringer, kanskje blir det ikke like mye til forsknings- og utviklingsavdelingene, kanskje tar man lettere på miljøhensynene. I prinsippet er det akkurat det samme en privatperson må gjøre når inntektene går ned og f.eks. bokostnadene øker. Men slike innsparinger kan få konsekvenser for produksjon og effektivitet et stykke fram i tid.
Men hva har så dette å gjøre med muligheter for matmangel i Norge? Vel, det er nærliggende å tro at verdens matproduksjon indirekte vil bli påvirket negativt av dette, og dermed vi også. Disse mekanismene vil gradvis føre til et større og større press på økonomi og produksjon. Sannsynligheten for at de underliggende forholdene vil trigge økonomiske kriser og nedturer er overhengende. Men du vil neppe kunne lese i avisen at det er økt ressursbruk i gruve- og bergverksindustrien som er årsaken. Og konsekvensene av alvorlige kriser har det med å spre seg som ringer i vannet til alle samfunnets avkroker. Dette gjør oss også mer sårbare for andre kriser som måtte oppstå samtidig. Og når vi importerer langt over halvparten av hva vi trenger, blir også vår matsikkerhet utsatt.
Så dette som jeg har skissert over vil være en del av bakteppet i det scenarioet jeg sakte, men sikkert driver og maler fram med bred pensel.