Norsk Beredskapsforum

Min historie, gi oss gjerne et innblikk i din.

Vegene våre til et forum som dette er antagelig like mangslungne som vi er forskjellige som personer her inne. Jeg hadde alt lenge vært klar over at vi drev rovdrift på planeten vår og var i ferd med å bruke opp ressursgrunnlaget og forurense det som var igjen. Jeg hadde lest blant annet «Limits to Growth» fra Club of Rome og var vel innenfor i miljøbevegelsen. Men hvor dårlig det egentlig stod til ble jeg først skikkelig klar over da jeg på egen hånd prøvde å sette meg inn i hvilke ressurser som vi ville få problemer med først. Svaret er energi. Og mer bestemt olje. Peak Oil dukket opp som det altoverskyggende problemet for menneskeheten – det vi ikke kan gjøre noe med selv om vi vil. Forurensing og miljøødeleggelse kan vi tross alt gjøre noe med. Men oljen er en ikke-fornybar ressurs som vi forbruker i et stadig økende tempo. Og når vi ikke lenger er i stand til å gjøre det – altså forbruke den i stadig økende tempo, dvs har nådd maksimal produksjon – kommer vi til en skvis som samfunnet vårt ikke er skapt for å takle. Det vil være en flaskehals som vårt økonomiske system ikke vil klare. Store endringer må komme. Og jeg hadde ikke drømt om hvor sårbart samfunnet er nettopp for en slik skvis som mangel på billig energi til å smøre det økonomiske maskineriet med.

Men nok om det - dette er ikke en post om peak oil – men om hvordan det bokstavelig talt endret mitt syn på verden. Hvordan det fikk meg til å tenke annerledes. Men jeg hadde heller ikke tenkt å legge så voldsomt ut om filosofiske og psykologiske betraktninger. Nei, jeg hadde tenkt å være litt mer konkret og inviterer dere andre til å være like konkrete i forhold til deres erfaringer.

Så da begynner jeg:

• Jeg husker at når jeg gikk rundt i gatene og så på flotte boliger og andre bygg, så kunne jeg nesten oppleve flash av hvordan disse ville se ut om 20 - 30 - 50 år når manglende vedlikehold og forfall hadde fått herjet med dem. Takstein og murpuss som hadde falt ned, flassete maling og gapende vinduer. Ugress og trær som vokste opp av asfalten. Rustne biler i vegkanten. Omtrent som Detroit ser ut i enkelte deler.

• Og jeg husker at jeg fikk en følelse av hastverk. Jeg måtte forberede meg for å berge familien og de som betydde mest for meg, best mulig gjennom dette. Helst skulle jeg gjøre alt øyeblikkelig og på en gang. Jeg har ikke anlegg for depresjon, hadde jeg hatt det ville jeg nok gått inn i en dyp en av det slaget. Nei, handling og det å forsøke å forstå er mer min greie. Så det ble en tanke hektisk den første tiden.

• Og jeg husker at trivielle problemer for en tid ble en tanke meningsløse midt oppi dette her. Hva kunne vel være viktigere enn det jeg nettopp hadde forstått?

Jeg ble ironisk nok oppmerksom på hvor sårbare vi er da Maya-hysteriet toppet seg i starten av sommeren 2012. Jeg hadde vel ingen stor misstanke om at 21.12.12 skulle bli en merkedag, men det fikk meg interesert og det var i hovedsak solstomer jeg tenkte mest over, det gjør jeg enda, men preppingen har tatt en litt ny vri når jeg først ble gjort oppmerksom på hvor lite som skal til for å velte verden på hode. PeakOil, verdensøkonomi, den globale oppvarmingen, krig/terror, vulkaner, overbefolkning, virus osv.
Det som skremmer meg aller mest er at det virker som om at vi er iferd med å nå klimax på di aller fleste tenklige punkter. En kraftig solstorm er dømt å treffe oss snart om vi ser på hyppigheten tilbake i tid, et polskifte er alt igang (som vil svekke magnetfeltet vårt som igjen beskytter mot solens raseri), flere super-vulkaner er dømt til å ha sine utbrudd nå sett i historisk sammenheng, verdensøkonomien står på stupet og kan ikke "reddes" i det uendlige, oljen har trolig alt nått sin topp, overbefolkningen av jorden øker så grusomt fort at jeg ser ikke for meg at dette kan gå like knirkefritt i 50-100 år til. Nye typer virus vi ikke kan noe om kommer med jevne mellomrom.
Itillegg kommer hverdagslivet små og store private og lokale kriser...

Så alt i alt, vi må endre levemønsteret vårt, og vi må gjøre noe nå. Jeg gapa over alt for mye på en gang og ser nå som jeg har fått litt "erfaring" at små skritt med mye reserch er mye bedre:) Takk til dere som driver dette forumet og alle andre som bidrar til diskusjoner og informasjon

Den største forskjellen for meg er at jeg nå ser etter lite hus på stor tomt, ikke stort hus i byggefelt.. Jeg tenker at har man litt skog, og en stor grønnsaks og frukthage så kommer man langt. Og har man en flokk høns i tillegg er alle næringstoffer dekket for en familie på 4.

Men jeg går nok ikke rundt å tenker så mye på hva som kan gå galt.. (selv om jeg følger med på det som skjer i verden, og holder et øye med usa der noen tror dollaen kommer til å kollapse snart osv..) Hovedfokuset mitt er å ha så lite gjeld som mulig, og opparbeide et potensiale til å kunne være mest mulig selvforsynt på egen tomt. Og tenker at da har man forberedt seg så godt man kan.

Det er og mine tanker, HelenE.

Et lite hus (eller intet hus i begynnelsen; ønsker å bygge et lite passivhus selv), på en stor tomt litt ut i skogen, gjerne i nærheten av et vann; selvforsynt med strøm via solcelle/vind/hydro.

Jeg tror ikke på noe dommedager direkte her i Norge, men trangere tider vil komme, så jeg ønsker å være så totalt uavhengig som mulig.

Min største bekymring som en 'nyfrelst' prepper, er at jeg finner det å måtte spise, er en greie man må gjøre innimellom for å unngå hodepine, sløvhet og sult... For all del; jeg nyter god mat når jeg spiser, men det å bunkre mat er jeg elendig på...

_________________
I accept the rules that you feel necessary to your freedom. I'm free no matter what rules surround me. If I find them tolerable, I tolerate them; if I find them too obnoxious, I break them. I'm free because I know that I'm morally responsible for all I do

Spennende tråd.
Jeg kommer faktisk fra zombieapokaplypse horden... ikke det at jeg noien sinne tror at zombier vil bli et stort problem, men noe man bare fjaset rundt for gøy ble mer og mer reelt når man begynte så på verdens tilstand. Utenlandstjeneste og det å ha bodd i nadre land har gjort meg oppmerksom på hvor skjør den bobla vi lever i Norge egentlig er...

Jeg kom inn fra selvberging. Det har artet seg i både arbeid og fritid, som en trang til å gjøre så mye som mulig selv, både håndverk og mat. Det begynte med parsellhage, så villatomt og nå ser vi etter småbruk. Har også vært miljørealist en god stund.

_________________
"Branch: Forever? No. Yeah, I really only have enough supplies down here to last me 10 years,
11 if I'm willing to store and drink my own sweat...Which I am!
You all said I was crazy, huh? Well, who's crazy now? Me, crazy prepared!"

Hva legger du i begrepet miljørealist?

Merkelig hvor mange som tenker på zombier i hollywood forstand når det begrepet blir brukt. Du som kommer fra utenlandstjeneste og har erfaring burde kanskje kommer med en forklaring på begrepet slik at vi får en omforent oppfatning av begrepet.

Eller om det finnes bedre begrep å bruke..?

tommelfinger reglen er vel det at om man er forberedt på et zombieangrep... så kan man takle det aller meste andre også. Jeg tenkte forøvrig ingen direkte link mellom zombier og utenladtjeneste sånn direkte. Det mest nærliggende er det med hva menneseker i nød og desperasjon kan og er villige til å gjøre.

Da kommer det også mye inn på tolkningen av hvordan en zombie oppfører seg.

Om du ser på wwz så kommer det frem noe "helt nytt" ettersom aggressionen er så høy at zombiekaoset er så vilt at de kravler seg fram et tårn. Og det er noe helt annet enn de sløve vi var vant med før dawn of the dead


Frykter derfor mennesket selv mer. Mye mer uberegnelig.
Blir du tatt av en zombie, ja da dør du rimelig snart.
Blir du tatt av et menneske... Regner med at dere ser tegninga.

_________________
If you stand for nothing,
you'l fall for anything.

nå er filme WW Z bare dum... men boka anbefales.

Miljøtrealist: som jeg definerer det er en miljørealist en som VET at klimaforandringene er menneskeskapte og at ressursmangelen, artsutryddelsen og matjordserosjonen er enorme utfordringer som menneskeheten ikke kan klare å overkomme med dagens politiske og økonomiske system.

depressivt, med andre ord.

jeg er ikke teknologioptimist, for å si det sånn.

_________________
"Branch: Forever? No. Yeah, I really only have enough supplies down here to last me 10 years,
11 if I'm willing to store and drink my own sweat...Which I am!
You all said I was crazy, huh? Well, who's crazy now? Me, crazy prepared!"

tror selv at klimaforandriger ikke kan styres av mennesker. men at klimaforandringen vi nå ser er framskynnet av menneske med uvist antall år, men uungåelig.

_________________
If you stand for nothing,
you'l fall for anything.

Miljøforandringer er ett vanskelig tema. Først og fremst fordi menneskeheten ikke er i stand til å håndtere veldig saktegående trusler. Umiddelbare trusler kan vi relatere oss til. Dette er blitt sagt kommer av intsinkter og innebygde forsvarsmekanismer fra gammelt av. Feks hva trur flokken akkurat nå. Men at man må reagere nå, fordi noe kan skje om 50, 100, 200 år er umulig å samles om og reagere på rett og slett. Folk er opptatt av her og nå. Sånn at der er jeg og pessimist. Ingenting kommer til å skje med noe som helst. Det er for mange økonomiske interesser ute og går. Folk vil heller ikke oppgi noe komfort nå for noe som kan skje i fremtiden.

Demokratiet er heller ikke innrettet sånn at politikerne kan ta de nødvendige upopulære avgjørelsene for å iverksette tiltak som faktisk vil kunne bidra i positiv retning. De tenker også bare 4 år frem i tid og ikke 50 eller 100 år.

Deretter har vi også klimaforskerne som har som levebrød at klimakrisen er reell. Det er ikke få folk som har sin inntekt av å forske på klimakrisen. Det er vell ikke helt utenkelig at de også kan forsterke forskningsresultat for å fremheve livets rett for det de bedriver dagene med.

Klimakrisens natur gjør at det blir mye; håp, tro, mener, ønsker osv.
Forskning dreier seg ikke om å tro eller mene. Den skal dreie seg om fakta.
Men når man ikke greier å melde været 3 mnd frem i tid, så skal man være j***a sikker i sin sak for å snakke om vær 50 år frem i tid.

Jeg har gått fra å være såkalt skeptiker, til å være for klimakrise, til å bli vet ikke, men anta det verste og forberede seg på det. Og håpe på det beste. At ting endrer seg kan vi vell slå fast. Historien er kjent. Årsaken til endringen er kjent mener klimapanelet. Fremtiden vet ingen sikkert. Våre barn og barnebarn får fasiten.

Den ukjente faktoren i dette er menneskehetens tilpasningsdyktighet.
Nød lærer naken kvinne å spinne. Og teknologiske fremskritt kan gi oss ting som kan gjøre at ting kan endre seg raskt.

Jeg er enig i at dagens økonomiske- og politiske situasjon jobber i mot den etablerte sannheten om klimakrise.
Jeg er like mye pessimist med tanke på andre problemer med forurensing, som med klimakrisen.

Ting er ikke så gæli som man skulle ha det til, sier noen. Folk lever lenger enn noen gang.
Men så sier en annen; Ja, men husk at de som er gamle nå ble født på en tid der miljø/klima er noe annet enn i dag.
Hvor lenge folk som blir født i dag vil leve, vil historien vise.

oljeindustrien har allerede forsøkt å få klimaforskere til å forfalske forskningsresultater den andre veien, med heller lite hell. tipper lønna i oljebransjen er...eh...noe større enn på universitetene, så noen konspirasjon av klimaforskere har jeg ikke trua på.

dessuten er peer review standard prosedyre innen forskning. det gjør det utrolig vanskelig å forfalske data, da det står 200 kolleger klare til å titte på hva du har gjort, samt en oljebransje som er veldig klare for å motbevise alt du har sagt.

jeg tror at mennesket er utmerket i stand til å påvirke klimaet (mest i en dårlig retning). Om man ser hvor mye co2 betyr for generellle mekanismer (ph-verdi i verdenshavene, f.eks) burde politikere stå i kø for å ta tak, men folk er 100% avhengige av shopping og forbruk og, som du sier, klarer ikke å se en trussel som nærmer seg med centimetre i året.

desverre.

_________________
"Branch: Forever? No. Yeah, I really only have enough supplies down here to last me 10 years,
11 if I'm willing to store and drink my own sweat...Which I am!
You all said I was crazy, huh? Well, who's crazy now? Me, crazy prepared!"