2) Hvilke mulige scenarioer ser du for deg at det er viktig å være forberedt på?
For meg er det ikke slike hverdagslige saker som bekymrer meg mest. En ukes strømbrudd er kanskje ubekvemt, men noe vi tar på strak arm her hos oss. Nei, jeg er mer bekymret for langsiktige trender i verden som har å gjøre med minkende naturressurser, global oppvarming og generell rovdrift på naturgrunnlaget. Selv om det er viktig å jobbe for å løse disse problemene på samfunnsnivå, kan jeg imidlertid ikke la være å tenke gjennom hva de kan få av konsekvenser for mine barn og barnebarn – og gjøre noe med det også.
Inntil for få år siden ble begrepet «peak oil» kategorisk avvist og latterliggjort. De senere årene virker det som dette er i ferd med å snu. Erkjennelsen av at en ikke fornybar naturressurs som olje, nødvendigvis må nå en produksjonstopp for så å falle i produksjonsvolum, synes nå stadig flere å ta som en selvfølge. Hvilke konsekvenser dette kan ha, er fortsatt noe som ikke er særlig framme i diskusjonen. Og at verden allerede er på, eller svært nær denne toppen, er færre klar over.
Det er ikke bare oljeproduksjonen som vil ha en slik «peak», eller topp. Det samme gjelder for gass, kull, uran, fosfor og metaller. Og selv der hvor produksjonen fortsatt stiger år for år, blir det stadig mer kostbart og energikrevende å produsere dem. Det sies at en lenke ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd. Her er det nok av svake ledd, og konsekvensene vil komme til å bli svært vanskelige å takle. Jeg regner med at de økonomiske krisene vil komme stadig tettere og at vi ikke vil klare å hente oss inn mellom dem. Det vil altså si at vi kommer til å oppleve en stadig nedadgående spiral. Omtrent som den Hellas og noen andre land er inne i nå. Bare med den forskjell at vi har et bedre utgangspunkt.
Omlegging til fornybar energi er en svært lang prosess som vi burde startet med for 20 år siden. Når vi om noen år omsider forstår alvoret, kan det være for sent. Med den korte tidshorisonten som politikere, økonomer og forretningsfolk flest har, neste valg eller årsoppgjør, kan det hende de upopulære beslutninger som må til, ikke blir tatt før det er for sent, tror jeg. Et annet moment som later til å være helt fraværende i debatten, er at en slik omlegging IKKE er gratis. Det kreves investeringer før man kan begynne å «høste» denne fornybare energien. Og med investeringer mener jeg ikke abstrakte størrelser som banklån og papirpenger, men reelle ressurser i form av råvarer og energi. Disse må hentes fra et sted. For en økonomi i tilbakegang fordi naturressursene ikke lar seg produsere i samme omfang lenger, kan disse investeringene ikke bare hentes ut av økt vekst. De vil måtte tas fra den økonomien som på dette tidspunktet allerede er i tilbakegang. Prøv å fortelle det til den jevne greker…… Og når vi til slutt innser at vi MÅ omstille oss til fornybar energi, er vi alle «grekere».
Og når vi først snakker om grekere, det de opplever er det gode muligheter for at også vi vil få erfare om noen år. Vi har nylig hatt en puslete pensjonsreform, de har hatt en fire-fem solide de siste par årene. De har i likhet med Spania, en arbeidsløshet på over 25%. Vår er rundt 3%. Men vi er ikke immune mot hva som skjer i resten av verden. Før eller siden vil det slå inn over oss også. Da er jeg ikke trygg for at de sosiale sikkerhetsordninger vil være like rause som i dag.
Intet tre vokser inn i himmelen er det et ordtak som sier. Men det virker som de fleste politikere og økonomer ikke har forstått at dette også gjelder for økonomisk vekst og ressursbruk. Vi har antagelig overskredet det nivået som moder jord er i stand til å tåle. Og jeg frykter at vi snart vil måtte betale prisen.
I tillegg kan enkelthendelser som for eksempel et skikkelig vulkanutbrudd som det på Tambora i Indonesia i 1815 få svært alvorlige konsekvenser. Året etter ble kjent som året uten sommer i Europa. Og bare noen år tidligere, i 1783-84, var det et omfattende utbrudd på Island med kanskje enda verre konsekvenser for Europa. Det er klart at om noe slikt skulle skje igjen, vil det få ufattelige konsekvenser for matproduksjonen i verden. Selv om rike Norge kanskje ville kunne kjøpe seg ut av dette i første omgang, er det usikkert hvor lenge vi vil kunne fortsette med det. Det et tankekors at vi har så lav selvforsyningsgrad på mat som vi har. Ja, Norge har til og med avviklet det kornlageret vi en gang hadde. Skulle naturen slå seg riktig vrang, er det ingen selvfølge at andre land er villig til å selge til oss. De siste par årene har vi flere eksempler på at land har innført eksportforbud på korn fordi avlingene deres har slått feil.
|